Pulsen

Pulsen

Klokken er 01:40 og jeg våkner av en alt for hard puls. Ikke spesielt rask, men hard. Jeg sovnet nesten med en gang jeg la meg i kveld. Klokken var rett før midnatt. Det var fredag kveld. Jeg hadde tatt meg tre øl fra mitt hjemmebryggede lager og foret på med sukker den siste timen. Det må ha vært dette som var årsaken. Jeg ligger og vrir meg i sengen. Det er helt stille i sengen, men jeg hører hjerteslagene. De slår alt for hardt. Jeg snur meg, jeg snur meg og jeg snur meg. Det er umulig og sovne igjen. Så kommer tankene. Hva om hjertet stopper, hva om hjertet mitt ikke tåler disse ølene og dette sukkeret. Hva om det plutselig stopper og slå, hva da?

Klokken er 02:20. Jeg vet at det ikke er mulighet for å sovne igjen, ikke når tankespinnet begynner på denne måten. Jeg snur meg og legger meg inntil kona mi som er god og varm. Hun sover. Hun kan ikke føle tankene mine. Hun kan ikke det og jeg vil ikke vekke henne. Jeg bestemmer meg for å stå opp. Det er ingen vits i å ligge i senga lenger. Tankespinnet må slutte og jeg vet at den eneste måten er å gjøre noe. Jeg står opp, finner frem morgenkåpen, tusler på kjøkkenet og tar meg et glass vann. Drikker et glass og lurer på hvorfor jeg ikke drikker vann i stedet for øl. I hvertfall som en erstatning for de to siste ølene. Det smaker nesten bedre. Det klare kalde vannet som egentlig ikke smaker noe, men som likevel smaker forfriskende. Egentlig smaker vannet liv. Vannet smaker faktisk som livet. Det som man egentlig ikke smaker, men som er der likevel, og som man aldri ville vært foruten. Jeg bør begynne og smake på livet, ikke bare ta det for gitt. Da smaker det godt, og forfriskende, akkurat som et godt glass med kaldt vann.

Nå er klokken 02:45 og jeg sitter her alene i stuen og smaker på livet. Det er godt, det er stille og jeg kjenner at det er bra. Dette er langt bedre enn å ligge i senga og kjenne at hjertet slår for hardt. Nå slår det akkurat passe og jeg kjenner på resultatet av at hjertet slår i stedet for å være redd for at det stopper.

10.03.2018

© Kjell Anker Worren 2018